Vidars dagbok

   

Vdar Svarttjernet

Jeg sitter å rydder i gamle harddisker og kom over en side i en påbegynt dagbok fra en jakt i Jämtland i august 2003. Dagboka ble ikke fullført men her er hva som skjedde 28. august nord vest for Strømsund.

Viggo hadde sluppet meg av på veienden, hvis man da kan kalle det en vei. En steinete gjengrodd krøttersti er vel mer betegnende. Jeg gikk stien opp på platået med hunden i bånd. Vi hadde seks timer til rådighet her oppe før vi skulle bli hentet.
Viggo og ”Viisi” skulle benytte dagen langs veien oppover i dalen. Dette var et sted jeg hadde god erfaring med fra tidligere år. Kullene holder seg gjerne der, mellom veien og den store bekken som kommer fra sjøen her oppe på platået. Sjøen er for øvrig full av feit ørret, og det er vel grunnen til at det går sti hit opp.
Det skratter i krattet foran oss, og to ryper letter på fint haglehold. ”Paivi” er heltent og vil etter, men ryper er ikke fugler for en finsk spets. Når halsbåndet blir fjernet er det som å fyre av en rakett, men etter ti minutter er hun tilbake, og jeg ser straks at noe er galt. Farten er borte, og hunden holder seg innenfor synshold. Det ser ikke lovende ut, og trolig er det bjørn i terrenget.
Hundens adferd endrer seg ikke den neste halve timen, og jeg tråkker opp ei enslig røy. Dette er ikke holdbart! Jeg kobler hunden, trekker unna sjølandet, og går raskt innover i området. En time senere er jeg på den kollen hvor jeg hadde beregnet å måtte snu for å rekke tilbake til avtalt tid.
Her tar vi en halv times rast. Hunden står stiv som en statue, og ser nedover mot sjøen. Halen har den stukket langt inn mellom beina. Dette er villmark. Så langt inn i området har jeg ikke vært tidligere. Videre innover ser det ut til å være skogsfuglbiotoper så langt øyet kan se. Skal man jakte over dette, er eneste mulighet å ta med sovepose!
Etter rasten er ”Paivi” mer nervøs enn noen gang. Hun går tre skritt fram, og venter til jeg kommer opp på siden av henne. Slik fortsetter det hele veien ned til sjøen. Ikke en gang da ei rype letter få meter forran oss, er det noen reaksjon hos hunden.
Ved vannkanten dreier jeg i den retningen vi kom fra. Nå ser det ut til at hunden slapper mer av. Søkene blir etter hvert akseptable, og jeg får tilbake troen på at noe av dagen kan reddes.
Etter noen søkrunder hører jeg ganske riktig oppflukt et sted foran meg.
Jeg oppfattet det som en flokk med voksne orrhaner da flere fugler slo inn i blandingsskogen et par hundre meter lenger fremme. ”Paivi”’s taktfaste los lot ikke vente på seg. Det var praktfull musikk i et malerisk landskap med veltede tyrirøtter og forvridde furuer. Opplevelsen var så stor at jeg fremdeles sto på samme sted da losen brått tok slutt, for så å dra igang igjen lengre borte.
Jeg kunne skimte hunden og treet den markerte mot, langt der borte ved sjøkanten. Her var det bare å komme seg ned på kne for å forsere den første etappen krabbende.
Det var tørt i lyngen. Jeg hadde tidligere slurvet bort skuddtsjanser av bekvemlighetshensyn, men nå var det bare moro å krabbe frem mot losen. Ved en liten morenerygg la jeg meg ned på magen for å ta treet i nærmere øyensyn med håndkikkerten. Med det samme jeg legger meg til ro , flyr det ut en fugl litt på skrå bak meg. Snart følger en til etter, og dette blir for mye for ”min” fugl. Den tar til vingene, og flyr rett ut over sjøen. Skuffelsen er stor. Mest for at hunden ikke fikk belønning for en god jobb.
Men undrenes tid var ikke forbi. Orrhanen gjorde en bue ut over sjøen og satte seg i en furutopp helt i vannkanten. Losen var i gang med det samme den slo inn. Denne gangen var jeg klar. Jeg fikk den raskt i kikkertsiktet. Den var tydelig urolig, og strakte halsen i alle retninger. En nødvendig pusteøvelse, og trådkorset la seg der det skulle. Hanen trillet ned i skuddet, og ble liggende en meter fra vannkanten Det var en stor og vel utvokst unghane. Kun noen få brune fjær i nakken avslørte alderen umiddelbart.
Holdet hadde nok vært drøye 150 meter så jeg var meget lykkelig over at kula fra den lille 7 x 33 Sako patronen nådde sitt mål, og avsluttet hundens arbeid på en verdig måte. ”Paivi” på sin side, tok det hele med majestetisk ro. Hun enset ikke lenger fuglen hun hadde viet all sin oppmerksomhet de siste 25 minuttene. Nå var det nye utfordringer som ventet.
Jeg går fortsatt med den siste losen i bakhodet da en tiur skjærer nebb og slår inn foran meg. Da jeg ser opp sitter den helt i toppen på en gran, bare 70 – 80 meter forran meg. Halvveis ute på ei myr, og uten noen form for dekning, er situasjonen ganske håpløs. ”Paivi” gjør hva hun kan for å avlede oppmerksomheten. Losen er tett og intens. Den lille tispa synes ikke i myrgresset, men det er tydelig at hun har synskontakt med stortuppen i grana.
Mens rifla fremdeles henger på skuldra,får jeg lirket en patron inn i kammeret, sikret våpenet, og fjernet sykkelslangen som beskytter linsene på kikkertsiktet. Sakte løftes rifla til skulderen. Med det samme trådkorset legger seg over den hvite vingeknoken, går skuddet. Reaksjonen blir ikke som forventet. Tiuren sjener ned fra grana, men får luft under vingene og forsvinner i et par meters høyde over bakken. ”Paivi”, som vanligvis forfølger bra, blir bare stående å se etter den flyktende fuglen. Smådun henger i lufta rundt grana, og forteller sitt triste, men tydlige budskap.
20 minutters ettersøk gir ingen resultater, og jeg er nødt til å gi opp hvis vi skal rekke snuplassen til avtalt tid. Nedtrykt gjør jeg veien kort.
På stien treffer jeg to yngre jegere med Norrbottenspets. De er de første jegerene jeg har sett her på fire år. De har gått på andre siden av sjøen, og med spørrende blikk forteller de at de har hørt los og skudd. Historien om orrhanen jeg har i sekken blir redningen, selv om det neppe er den losen de har hørt!
Viggo er presis som alltid. Bilen kommer humpende oppover ”veien” før jeg har fått av meg sekken. Han stiger ut, blid som en sol, og iført grilldress fra Sparebanken Nor. Min første tanke var at noe alvorlig hadde skjedd, men smilet tilsa ikke det. ”Hva i h… har skjedd med deg?” utbrøt jeg. ”Jo, du skjønner det, at etter to timer var sekken full, så jeg reiste hjem og tok oppvaska. Jeg er da ikke grådig heller!” Han hadde skutt ei røy og en ungtiur i fin los, og en orre under mer tvilsomt hundearbeid. Ikke noe rart at gutten var fornøyd med et slikt resultat etter en snau kilometers jakt!